Lørdag 9. mai publiserte NRK en artikkel om hvor enkelt det er å identifisere og følge opp eiere av mobiltelefoner gjennom anonymiserte data samlet av kommersielle aktører. Disse lagrer og selger dem videre via apper installert på mobilen.

Artikkelen er dog ikke den første som omtaler problematikken rundt personvern i den digitale æraen, og likevel virker forbrukerne helt immune mot slike advarsler. Etter flere artikler rundt lekkasje av data de siste årene har Facebook-økosystemet knapt mistet en bruker. Derimot øker fortsatt aktiviteten på Facebook og Facebook-eide apper som Instagram fra dag til dag. Videokonferanse appen Zoom har også vært kritisert for å ha dårlig kontroll på brukerdata. Zoom er likevel stadig mer populær, og har vokst til over 300 millioner brukere i skrivende stund. Unge såkalte «digital natives» påstår at de er bekymret for personvern. I realiteten gir de andre tilgang til passordet sitt på sosiale medier 

For de som synes at personvern er et alvorlig tema må alt dette virke totalt uforståelig. I realiteten er denne utviklingen et perfekt logisk resultat av personverns uforenelige fordeler og ulemper, fordi trekanten personvern, brukervennlighet og sikkerhet er nesten umulig å balansere. I tillegg er ansvaret for konsekvensene av dårlig personvern i loven håpløst urettferdig fordelt.

Diskusjonen rundt COVID appen «smittestopp» er et godt eksempel. Mens fagfolk diskuterte om appen var personvernvennlig eller ikke hadde en million nordmenn lastet ned appen allerede. Ellers gidder nesten ingen å lese seg gjennom brukervilkårene før man laster ned en app som kan gi dem «likes». Flere har klaget på at disse vilkårene er altfor lange, men det finnes en grunn til det. Tjenesteleverandører er nemlig pliktige til å informere brukerne om disse vilkårene for å kunne følge ulike lover og regler, blant annet om personvern. Eksempelvis er det europeiske regelverket om personvern GDPR nittini artikler langt. 

En slik brukeratferd har også en mye mørkere side, som gjør enhver personvernlov urettferdig og praktisk talt meningsløs. Hver gang en bruker trykker på knappen «jeg forstår» uten å ha lest brukervilkårene eller forstått konsekvensene av dem lyver han eller hun ustraffet for tjenesteleverandøren. Dermed fôres denne med feil informasjon, som raskt sprer seg lovlig eller ulovlig gjennom ulike verdikjeder og kommersielle tjenester på internett. Mens resultatene av en slik atferd brukes til å demonisere tjenesteleverandørene i artikler som den overnevnte, blir individene imidlertid fremstilt kun som ofre uten ansvar. Dette til tross for at det er de selv som har forårsaket situasjonen de befinner seg i, og som gjør dem «forbanna». Denne urettferdige ubalansen gjør det nesten umulig å avverge flere ubehagelige situasjoner som den NRK beskriver, og de potensielle kostnadene for samfunnet knyttet til dem.

Det er en gjentatt argument at forbrukere egentlig ikke har noe valg, og at de må forholde seg til vilkårene som internettjenester har selv om de ikke forstår dem og fordi man ikke har tid til å gjennomgå alle i en travel hverdag. For det første har man alltid et valg. Er det virkelig et menneskerettighet å ha en Snapchat konto? For det andre peker man med dette argumentet akkurat på kjerneproblemstillingen, nemlig at lovverket ikke klarer å forholde seg til virkeligheten som den er, men som noen politikere ønsker seg det skulle være.

Overraskende nok ser lovverket helt annerledes ut i andre sammenhenger der forbrukeren også kan bli skadet og kan skade andre på grunn av egen atferd. Lovverket fungerer bra takket være en standardisering av kritiske karakteristikker. I bilindustrien for eksempel må produsentene lage biler med bilbelte, men bilisten og passasjerene risikerer bot dersom de ikke bruker det. Man må dessuten først ha førerkort hvis man vil kjøre en potensiell dødelig maskin som biler er. Hvorfor ser vi ikke noe liknende når det kommer til personvern og internett? Er det fordi lovgiverne ikke forstår nok hverken av teknologien eller forretningsmodellene? Er det fordi man er redd for at en altfor tidlig standardisering vil hemme innovasjon?

Registrer din epost for å få sendt et varsel hver gang det publiseres et nytt blogginnlegg

Statene opplever dilemmaer også. Populære kommunikasjonstjenester som WhatsApp eller iMessage for eksempel tilbyr ende til ende kryptering med tanke på personvern og trygghet. Likevel oppfatter flere demokratiske regjeringer denne praksisen som en trussel mot nasjonal sikkerhet. Leseren kan gjette selv hva ikke så demokratiske stater synes om temaet. 

Personvern i forbindelse med internett er fortsatt en uløst problemstilling. Lovgiverne må gjøre en mye bedre jobb når det kommer til å balansere forbrukernes behov for å beskyte sitt eget privatliv med brukervennlighet og vår felles sikkerhet. Ikke minst trenger vi en praksis som øker forbrukerens egen forstand for konsekvensene av egen atferd og som straffer de som nekter å forholde seg til dem. 

Før dette skjer vil personvern forbli en umulig drøm med stadig større konsekvenser og kostnader for hele det globale samfunnet. 

Flere kommer til å profittere på det. 

Denne posten ble først publisert i E24.

Interessant? Del gjerne!