Dette blogginnlegget ble publisert først i E24.no.
De siste ukene har det foregått en intens og meget omtalt kamp mellom Apple på den ene siden og myndighetene i USA på den andre. FBI krever av Apple å få tilgang til informasjonen knyttet til iPhonen til en terrorist. Apple vil ikke frigjøre den informasjonen fordi selskapet mener at det bare er et kort skritt derfra til et fullskala overvåkingssamfunn. Partene har brukt stadig hardere ord for å forsvare sin posisjon og de vil møtes igjen i retten senere i mars.
Interessant med denne saken er derimot ikke selve argumentene fra begge sider, men at allmektige FBI har blitt fullstendig avhengig av en privat aktør for å i det hele tatt kunne utøve sitt mandat. Apple kontrollerer informasjonen FBI trenger fordi giganten fra Cupertino bruker internett kun som bærer for tjenestene som selskapet leverer. Informasjonen knyttet til disse tjenestene er imidlertid lagret i egne databaser, lukket og utilgjengelig for resten av verden.
Apple er ikke alene om dette privilegiet. En liten gruppe globale selskaper har klart å levere såpass overlegne produkter og tjenester at forbrukerne og bedriftene har gledelig gitt dem makten til å bevare deres data i egne lukkede økosystemer.
Tallene knyttet til maktkonsentrasjonen som dette fenomenet har forårsaket er nærmest sjokkerende. Apple samler ca. nitti prosent av all profitten blant mobilprodusentene globalt. Samsung må nøye seg med den resterende ti prosenten. På programvaresiden har kun to operativsystemer, iOS fra Apple og Android fra Google, fullstendig dominans i mobilmarkedet.
Google eier dessuten praktisk talt søk i vesten, mens Facebook og datterselskapene WhatsApp og Instagram møter knapt motstand på sosiale medier. Til sammen står disse to selskapene for ca. halvparten av all digital reklame globalt.
Et tredje eksempel er videostrømming. På dette området finnes det ingen nåde: I USA står Youtube (eid av Google) og Neflix for ikke minst enn nitti prosent av all internettrafikk i noen perioder i løpet av dagen (såkalte ”peak hours”). En tredel av alle husstandene i Norge har et Netflix abonnement.
Bedriftene har også overgitt seg til internettkolossene. Amazon Web Services er blitt den desidert største aktøren blant leverandørene av skytjenester til bedriftene. Sammen med Google, Microsoft og IBM står disse fire aktørene for halvparten av markedet.
Denne overlegne maktkonsentrasjon har konsekvenser både for internettøkonomien, investorene og regulatoriske myndigheter.
For alle andre aktørene i internettøkonomien betyr en slik maktkonsentrasjon at forsøket om å ta en direkte kamp mot disse aktørene er ekstremt krevende. Internettkolossene har en så verdifull datahistorikk at nykommerne har få sjanser til å levere bedre tjenester enn dem. Nye aktører i internettøkonomien bør fokusere på nisjer som de kan vokse fra, og der sjansene til å møte kolossene direkte er lave. Deres verdiforslag må ellers være krystallklart og tydelig.
Alternativet er å samarbeide. Nettopp dette har pressen verden over begynt å gjøre ved å kanalisere deres innhold gjennom Facebook instant articles.
For investorene betyr denne maktkonsentrasjonen at verdikonsentrasjonen også er blitt betydelig. Apple og Google er de to mest verdifulle selskapene i verden. Samtidig sto de såkalte FANG (Facebook, Amazon, Netflix og Google) for hele den positive utviklingen av den amerikanske teknologibørsen Nasdaq i fjor. Suksessfulle investorer må forstå dypt de potensielle implikasjoner av denne realiteten før de investerer i internettøkonomien. Antall feilinvesteringene har allerede begynt å bli synlige nå som ekstralikviditeten fra sentralbanken i USA er borte.
For regulatoriske myndigheter betyr disse nye reglene i internettøkonomien et stort dilemma. På den ene siden er en sånn maktkonsentrasjon prinsipielt ikke ønskelig, men forbrukerne elsker tjenestene som de globale økosystemene leverer. Disse internettgigantene er dessuten av global natur, og vanskelig å forfølge. I tillegg samarbeider de på lobbyvirksomhet når deres privilegerte posisjon blir truet. Den passive holdningen som regulatoriske myndighetene stort sett viser overfor Uber, en tjeneste som er verdifull, men som prinsipielt er ulovlig, er et tydelig bevis på dette dilemmaet. Denne passiviteten er en viktig trend og både investorene og grundere i internettøkonomien bør ta den i betraktning i deres strategi.
Det ideelle, frie internett kan snart tilhøre fortiden. En stadig mektigere gruppe kolosser har tatt kontroll over informasjonsflyten og datagenerering, mens myndighetene stort sett ser på. Denne virkeligheten kan prege internettøkonomien i lang tid fremover. Både investorer og gründere bør ta denne nye virkeligheten i betrakting i deres forretningsstrategi framover.