Mandag 7. november ble det kunngjort at Telia kjøper den virtuelle operatøren Phonero for 2,3 milliarder kroner. Det markerer en prislapp per kunde på 11.330 norske kroner. Mobilkunder er antakeligvis det eneste i Norge som øker raskere i verdi enn boligmarkedet. Beløpet tilsvarer nemlig over 2,5 ganger mer per kunde enn summen som samme Telia betalte for Tele2 for to år siden, riktignok med privatmarkedet i fokus den gangen.
Dette oppkjøpet er ikke anekdotisk. Derimot markerer det en milepæl i det norske og europeiske mobilmarkedet. Siden 7.11.2016 finnes det nemlig ingen flere relevante uavhengige MVNOs i Norge lenger. Den samme trenden kan vi dessuten se stort sett overalt i Europa. Nesten alle relevante MVNOene har etter hvert blitt kjøpt opp av nettverksoperatørene (MNOer) eller forsvunnet. I Spania finnes for eksempel 24 nevneverdige MVNOer, men til sammen klarer de å kapre kun 16% av markedet. I Frankrike finnes det ikke mindre enn 40 MVNOer. Deres samlet markedsandel er dog en mager 10,5%, ned fra 13% på under et år.
Etter en femten års blodige kamp er mobilkrigen i Europa over. De som står oppreist igjen, blødende men stolte, er operatørene med egen infrastruktur. De har vunnet.
For EU kommisjonen kan ikke dette representere noe annet enn en gedigen fiasko. MVNOer skulle sette en stopper for felles dominans av de store aktørene med egen infrastruktur. De skulle sørge for reell konkurranse. Nå må byråkratene i Brussel innse at deres politiske ønsketenkning har krasjet mot den harde muren av bedriftsøkonomiske realiteter.
Likevel skulle ikke dette kommet som en overraskelse på dem. Hvem som helst med praktisk industrierfaring og faglig kunnskap om konkurransemekanismer hadde sett denne situasjonen komme. MVNOer har siden deres introduksjon vært et kunstig markedselement uten reelle sjanser til å overleve i det lange løp. For det første er MVNOer fanget mellom stadig økende forbrukermakt og de som eier nettverket, deres mest essensielle forretningsressurs, og de er MNOene. I tillegg finnes det praktisk talt ingen inngangsbarrierer i den industrien. Hvem som helst kan etablere en MVNO nesten over natta. Konsekvensen har selvfølgelig blitt en nådeløs kamp om kundene og en irrasjonell priskrig som har preget hele den europeiske mobilindustrien i over femten år. Bare de sterkeste kunne overleve.
Men var disse femten årene med kontinuerlig kappløp mot bunnen verdt det?
Antakeligvis ikke.
For det første har denne EU fallitten hatt sin pris. Balansen til de fleste telekomoperatørene i Europa har blitt begravet i gjeld gjennom en kombinasjon av stadig lavere priser, høyt investeringsbehov og irrasjonelt høye spektrumpriser. Dette har lammet deres investeringskapasitet. Kontinentet henger nå alvorlig etter USA på nesten alle relevante kriteriene både når det gjelder telekom og digitaløkonomien.
Det er også et åpent spørsmål hvor mye av de irrasjonelle lave prisene fra MVNO politikken som egentlig har kommet EU borgerne til gode. I løpet av konsolideringsprosessen har MNOene betalt stadig høyere priser for kundemassen til de gjenstående MVNOene. For de mange operatørene som har gjennomført sånne oppkjøp og som fortsatt eies delvis av staten, betyr det altså at det er statenes egne borgere som, ufrivillig og uvitende, har betalt dyrt for disse oppkjøpene. Hvor mye ekstra verdi har de lave mobilregningene fra MVNO politikken betydd i så fall for dem?
Telekomoperatørene er selve ryggraden i internettøkonomien. Likevel har EU kommisjonen gang på gang valgt å nådeløst regulere dem med kun et mål for øye, nemlig stadig lavere priser. Resultatene er nå åpenbare. Det er på tide at EU kommisjonen erkjenner det og slutter å eksperimentere. Ingen kan finne den rette balansen mellom tilbud og etterspørsel bedre enn Herr Marked. Full liberalisering av telekom er sannsynligvis den eneste logiske veien mot en teknologisk sterk Europa.
Les også: Derfor finnes det ikke bredbåndsmonopoler i Norge.
Interessant? Delt gjerne!