I det siste har det kommet en konstant strøm av dårlige nyheter rundt Tidal, den tidligere Wimp. Massive tap har endet med at Jay Z endelig har mistet tålmodigheten og truer med å saksøke de tidligere eierne, i realiteten mediehuset Schibsted.

Dette står i stor kontrast med protester, sorgskommentarer og «mea culpas» som pekte på hvor dumt det var for Schibsted og for Norge å la musikk-mogulen kjøpe en slik innovasjonsperle da oppkjøpet ble annonsert. Noe liknende hadde skjedd få år tidligere da Schibsted kjøpte Wimp fra de opprinnelige eierne i selskapet.

Det var mye følelser og for lite matematikk. De som følger meg på Linkedin husker kanskje at jeg derimot applauderte salget. Min korte argumentasjon den gangen var at Wimp /Tidal befant seg i en håpløs industri der absolutt alle, fra Pandora til Spotify, lider under massive tap og lever av investorenes penger. Som en kort påminnelse: Spotify er allerede ti år gammel og tapte fortsatt 194 millioner dollar i 2015. Selv om selskapet etter hvert begynner å tjene penger med vanlige marginer i musikkbransjen, vil det ta flere nye år å ta igjen tapet. I tillegg kommer alle investeringene gjort i løpet av alle disse årene. Ingen fra utsiden vet hvor store disse har vært.

Selv når det gjelder innovasjon slår man ikke matematikk ved å spille helt. Disrupsjon er ingen garanti for suksess. Realiteten er at musikkstrømming er en blindvei for ekte investorer opptatt av sunne bunnlinjer og reell verdiskapning.

For det første finnes det ingen reelle inngangsbarrierer i denne industrien. Hvem som helst med nok penger kan bygge en liknende tjeneste. Produktet de handler med er dessuten en «commodity» kontrollert av tre store musikkselskaper på global basis, som bruker deres forhandlingsmakt for alt det er verdt. Den eneste lille sjansen man dermed har er å vokse seg større enn konkurrenter på kortest mulig tid. Håpet er å skape brandlojalitet hos brukerne og oppnå skalafordeler som etter hvert skal kompensere for de ekstremt lave priser de må tilby for å vokse fort nok. Er man stor nok kan man i tillegg kanskje utøve en skarpere forhandlingsmakt overfor musikkselskapene. De facto betyr denne dristige strategien å subsidiere kunder og kjøpe markedsandeler på global basis og i stor skala. Det blir nødvendigvis dyrt , prispresset i hele verdikjeden stort og utfallet meget usikkert. Artister som Adele eller Taylor Swift forstår dette og nedprioriterer strømming som distribusjonskanal.

«I’m not willing to contribute my life’s work to an experiment that I don’t feel fairly compensates the writers, producers, artists and creators of this music.» Taylor Swift

Dessverre er utgangsbarrierer for brukerne også lave – med lit innsats kan brukerne overføre spillelister fra system til system. Distribusjon gjennom andre kanaler som bredbåndselskaper eller kabel TV legger ytterligere press på pris og verdioppfatningen hos brukerne. I tillegg kommer en hær med mektige substitutter som iTunes, Google Play, YouTube…og alle de ulovlige nedlastingsalternativene.

Vi snakker altså om en industri der potensielle kunder har rikelig å velge blant og har blitt vant til latterlig lave priser. Leverandørene er få og mektige. Konkurransen nådeløs og basert nesten utelukkende på pris. Hadde leseren investert i en sånn industri?

Aktører innen musikkstrømming har blitt det perfekte eksemplet på den tvilsomme enhjørningskulturen som vi har hatt på innovasjonsfronten siden finanskrisen i 2008. Forretningsmodellen fungerer ikke og må  i sunn logikk endres. Konsolidering og oppkjøp er en reell (og kanskje de eneste) mulighet.

Alternativet blir en rush av forhastede børsnoteringer med private investorer som mål i håp om at disse kan lese store PR kampanjer men ikke en finansiell balanse. Investorene som  deltok i den siste finansieringsrunden til Spotify gjorde det faktisk under  en bestemt betingelse, nemlig at selskapet skulle børsnoteres innen to år.

Jakten på «the bigger fool» er i gang igjen.

Interessant? Del gjerne!