Norge har overskudd av de tre viktigste faktorene som trengs for å lykkes med innovasjon og det grønne skiftet. Hvorfor tør vi ikke mer?
De europeiske institusjonene i Brussel har signalisert i flere år nå at kontinentet skal være CO2 nøytralt og verdensleder i bærekraft. Ambisjonene stopper ikke der. Hele den såkalte «Green Deal» har som mål en dramatisk endring i dagens samfunn. Det dreier seg om utfasing av fossile energikilder, elektrifisering, mobilitet, og til og med nye måter å produsere og distribuere maten vi spiser. Norge erkjenner viktigheten av denne visjonen og har sluttet seg til den gjennom en strategisk allianse med EU.
Spørsmålet er hvem og hvordan vil gjennomføre alle disse banebrytende transformasjonene og all innovasjonen som kan gjøre dem mulig. En slik transformasjon krever nemlig massive mengder av kvalifisert arbeidskraft, kapital, og energi. Dessverre har Europa et voksende underskudd av alle disse innsatsfaktorene.
Utfordringene starter allerede med arbeidskraften, fordi Europa står foran et demografisk avgrunn som fort kan gjøre disse ambisjonene til en urealiserbar drøm. Befolkningen eldres nemlig i stor fart. Italia for eksempel opplever akkurat nå en nesten surrealistisk situasjon: I fjor døde nesten dobbelt så mange innbyggere som ble født.
Dette har alvorlige konsekvenser for næringslivet. De såkalte baby boomers er nemlig i ferd med gå av med pensjon. De er mange, og det finnes ikke nok kvalifisert arbeidskraft som kan erstatte dem. Dette er et fenomen på tvers av hele Europa. Før Ukraina-krigen manglet det økonomiske lokomotivet Tyskland ikke mindre enn 400.000 kvalifiserte arbeidstakere hvert eneste år.
En sånn utvikling, og med mindre andre faktorer får hele økonomien til å kollapse, vil mest sannsynligvis tvinge de rikeste statene i Europa til å importere de mest kvalifiserte individene fra resten av kontinentet. Vi hadde en forsmak av dette allerede i etterkant av finanskrisen. Dette vil naturligvis skape vinnere og tapere både når det kommer til gjennomføringen av den grønne transformasjonen og innovasjon generelt. En geografisk jevn implementering av Green Deal blir dermed en stor utfordring.
En demografisk sammensetting med en overvekt av eldre har også andre konsekvenser.
Mangel på kvalifisert arbeidskraft vil bli i prinsipp føre til dyrere lønninger. Dette kan forlenge inflasjonsperioden og tiden med høye renter vi er inne i. I tillegg kan være nyttig å huske at pensjonister har en tendens til å spare mindre i finansielle instrumenter og for kortere perioder.
Kombinasjonen av disse to fenomenene kan fort bety dyrere kapital for investeringer i radikale transformasjoner. Dette gjelder spesielt prosjekter innen fornybar energi, dyre men kritiske for gjennomføringen av Green Deal.
De gode nyhetene er at disse scenarioene gir Norge en unik mulighet til å peke seg ut som en ekte transformasjonskraft og ett av Europas mest innovative land.
For det første har Norge en sunnere demografisk utvikling enn de flest andre landene i kontinentet kan tørre å drømme. Befolkningen vokser, spesielt gjennom innvandring. Vi skal være over syv millioner innbyggere i 2060.
For det andre har Norge et stabilt samfunn, gode infrastrukturer, og sosiale goder som kan plassere landet blant de mest attraktive med tanke på kampen om kvalifisert arbeidskraft.
Den tredje faktoren er kapital. Norge har ingen nettogjeld mens de aller fleste statene i Europa sliter med en nesten umulig gjeldsgrad i forhold til deres brutto nasjonalprodukt. I tillegg forvalter finansdepartementet verdens største statlige investeringsfond.
Endelig er Norge mye mer energiselvstendig enn de aller fleste land i verden, og kan være det i flere år fremover dersom infrastrukturen utvikles i takt med samfunnet.
Europas ambisjoner er gigantiske, og behovene enorme. Dersom Norge virkelig tror på viktigheten av visjonen bak «The Green Deal» har vi de beste forutsetningene for å lede den. Litt mer tro på landets kapabiliteter og en mer innovasjonsvennlig skattepolitikk kan øke Norges viktighet som innovasjonsmotor i Europa enormt.
Til gjengjeld kan landet oppnå en helt ny og innflytelsesrik posisjon i kontinentet, som kan vare i mange tiår fremover.
Tør vi det?
Interessant? Subscribe! Eller følg meg på Linkedin
