Onsdag 24.8 signerte Jon Birger Ellingsen, kommunikasjonsdirektør i Viken Fiber, et blogginnlegg med overskriften “Monopolregler og sånt”. I blogginnlegget forsvarer han at det ikke finnes lokale monopoler i Norge når det kommer til leveranse av bredbånd til forbrukere. Forbrukere har mange valg, både når det kommer til leverandører innen samme teknologi og på tvers av teknologier.
Det overraskende er at en aktør som Viken Fiber i det hele tatt må finne seg i å forsvare en påstand som er innlysende for alle som kjenner telekomindustrien godt nok. Grunnen til det er at noen offentlige aktører ustanselig driver kommunikasjonskampanjer der de anklager norske bredbåndsaktører for å utøve urimelig monopolistisk makt. Med bare ett mål for øyet – stadig lavere priser for forbrukerne – foreslår de stadig nye måter å bryte ned fiber- og kabeloperatørenes forretningsmodell. Alt er lov, fra å “unbundle” TV signal og internett til å åpne det fysiske nettet for virtuelle bredbåndsleverandører.
I praksis er det lite troverdig å påstå at det finnes bredbåndsmonopoler i Norge, verken semantisk eller i forretningspraksis.
For at man i det hele tatt kan snakke om monopolistisk praksis må nemlig fem faktorer forekomme samtidig. De inngår i Porter 5-Forces konkurransemodell som er et standard analyseverktøy på tvers av industrier. Modellen la dessuten grunnlaget for den tvunget oppløsningen av telekomgiganten AT&T i USA i begynnelsen av 80 tallet.
Disse faktorene er:
- Det må være lav intensitet i konkurransen mellom aktørene, som igjen reflekteres i høye priser
- Det må være få reelle muligheter for at nye konkurrenter etablerer seg i samme markedet pga finansielle, teknologiske eller andre typer inngangsbarrierer
- Kundene må være bundet til akkurat den typen produkt tilbyder har, med få muligheter til å dekke samme behovet med andre typer produkter, tjenester eller teknologier
- Kundene må være i en ugunstig forhandlingsposisjon overfor tilbyderen
- Leverandørene må befinne seg i en underlegen forhandlingsposisjon overfor tilbyderen
Realiteten er at ingen av de overnevnte faktorene forekommer i særlig grad i bredbånds-Norge i dag, hverken på nasjonalt eller på lokalt nivå.
For det første er konkurransen mellom bredbåndsoperatørene intens, med store markedsføringsutgifter, furiøs utrullingstakt og stadig høyere hastigheter til meget overkommelige priser. Noen som noen gang har hørt om en bekjent som har klaget på hvor dyrt bredbånd er? Ikke? Nettopp.
Samtidig er ikke mulighetene for å få tilgang til internett og linear TV begrenset til fast bredbåndsoperatører basert på fiber eller coax. Kobber-basert XDSL, RiksTV og snart til og med mobiloperatørene (nå som OneCall har åpnet Pandoraesken) er tilgjengelige substitutter. Det er også lett å glemme at vi ikke har en homogen befolkning. Noen trenger 1 Gbps, mens noen andre fortsatt er fornøyde med XDSL. Lønnsomme NextGenTel er tydelig bevis på dette. Snart kommer også G Fast. I tillegg må man i sånne tilfeller tenke bredt. Distribusjon av levende bilder er ikke lenger forbeholdt bredbåndsoperatører/ kabel TV aktører. De nye konkurrentene heter Facebook, Youtube, Netflix, HBO osv. De finansierer og lager eget innhold og de er totalintegrert. Konsumentene drukner i disponibelt tinnholdstilbud til under en hundrelapp.
Det er også vanskelig å argumentere for at kunden stort sett er i en ugunstig forhandlingsposisjon. Vi har sett allerede at det finnes alternativer som kundene kan benytte seg av. I tillegg er det viktig å forstå at demografiske trender trekker stadig flere til byene og dermed inn i blokker der sameiene utøver sin forhandlingsmakt for alt det er verdt.
Det er også viktig å påpeke at industrikonsentrasjonen blant leverandørene på bredbåndsteknologi har vært stor de siste årene, både internasjonalt og i Norge. Dette har økt deres forhandlingsmakt på overordnet nivå. Endelig er det riktignok sjeldent at vi leser om nye bredbåndsaktører i Norge. Inngansgbarrierene er dog hverken teknologiske eller finansielle, men et godt servert market der lokale aktører i enkelte tilfeller fusjonerer med hverandre. Bedre bevis på markedsbalanse kan man neppe ønske seg.
I praksis finnes det ingen bredbåndsmonopoler i Norge, og man bør ikke endre velfungerende generelle spilleregler basert på få unntak. Markedet og industrien er stort sett i balanse. Fri konkurranse og priser som både operatører og konsumenter kan leve med har plassert Norge blant de fremste landene i verden når det kommer til bredbåndsdekning. Likevel er det fort gjort å glemme at heftige langsiktige investeringer er innbakt i bredbåndsoperatørenes forretningsmodell. Aksjonærene krever derfor forutsigbare rammer for å investere. Å innføre kunstige tilbudsmekanismer og enda lavere priser vil nødvendigvis få bredbåndsaktørene og deres aksjonærer til å vurdere innsatsen deres videre. Konsekvensen kan fort være at Norge følger i sporet til resten av Europa, der de fleste landene henger langt etter på bredbåndstilbud sammenliknet med USA og Asia. Det kan gå fort.
Tilbake til AT&T caset. Kanskje er leseren interessert i hva som skjedde etter at politikerne i Washington jublende tvangsplittet selskapet for å skape ikke mindre enn fem ulike konkurrenter? Svaret finner dere her. Fordi man ikke kan slå matematikk etter politisk ønske.
Innlegget til Jon Birger Ellingsen kan leses her.
Interessant? Del gjerne og følg denne bloggen for norske ledere, eksklusivt fokusert på innovasjon og teknologiledelse, ved å trykke på «Følg bloggen» knappen.