Noen ganger publiserer jeg gjesteinnlegg av folk som jeg synes har en smart oppfatning av omverden. Jeg tok en kaffe for noen dager siden med Elisabeth Nora Bø , som har observert det norske arbeidsmarkedet fra en posisjon som erfaren arbeidssøker.
Jeg anbefaler å lese dette innlegget. Må arbeidstakere over 50 leve i frykt? Kommenter gjerne deres tanker om saken både her, på Facebook eller på LinkedIn.
Dette skrives fordi jeg opplever et stort gap i virkelighetsoppfatningen hos norske politikere sammenlignet med næringslivets jag etter maksimal profitt og effektivisering og nedskjæringer. Dette skjer på grunn av den teknologiske utviklingen mange muligheter med digitaliseringens konsekvenser i form av rasjonalisering. Usikkerhet rår hos både ledere og mange ansatte, og frem til nå har debattene etter mitt syn vært styrt av to faktorer – IKT industriens innsalg av besparende løsninger og pent innpakkede ”synergitaler” på den ene siden, og festtaler om alle Norges muligheter på den andre.
Det etableres utallige enkeltpersonforetak og grunderbedrifter som i stor grad enten består av unge, talentfulle og modige sjeler med gode ideer og den siste teknologiske kunnskap, eller ”godt voksne” personer som iherdig prøver å skaffe seg noe å leve av etter å ha mistet jobben grunnet nedbemanning.
To dager før fylte 57 år, ble jeg tilbudt mulighet til å slutte etter 24 år på samme arbeidsplass med begrunnelse nedbemanning. Jeg valgte å takke ja, da jeg var sikker på at det ville bli enkelt å skaffe meg en ny og spennende jobb med min utdanning, kompetanse og erfaring. Jeg føler meg trygg på eget ståsted, er full av energi, tid og arbeidslyst og klar til å bidra videre i arbeidslivet i mange år ennå.
Det viser seg imidlertid ikke fullt så enkelt som jeg hadde trodd å skaffe seg ny jobb. Det er utrolig mange som meg i dagens arbeidsmarked. Vi kommer fra bransjer som media, bank, olje, energi- og IKT næringen der nedbemanning begrunnes i digitalisering, behov for ny kompetanse og konstante krav om kostnadskutt. Det sies at vår kompetanse ikke lenger holder mål, og vi møter en holdning fra mange ledere rundt i bedriftene at vi mangler endringsvilje. Dette er påstander jeg mener må nyanseres og utfordres.
Er alle arbeidstakere over 50 i næringslivet utdatert? Våre politikere sier: Vi skal ”stå i arbeid” til vi er minst 72 – 78, og ”vi trenger alle de hender vi kan få”, og da spør jeg: Hvor skal vi ”stå” når ”ingen” vil ha oss? Her er eksempler på holdninger som finnes både hos rekrutterere, arbeidsgivere og headhuntere:
- Alle som er eldre enn 45 år kan ikke selge i dagens marked
- Det er kun de unge (20-40) som kan tilføre noe til næringslivet
- 62 år – da MÅ du slutte – da er du i hvert fall ferdig og utslitt
- Kollektiv tankegang basert på alder er gjeldende politikk
Og den norske befolkning blir stadig friskere, sprekere, eldre og eldre……og innehar et utrolig potensiale av kompetanse og ubrukte ressurser!
Samtidig sliter de nyutdannede i flere bransjer med å få seg jobb til normale vilkår. Mange steder utnyttes de unge gjennom svært dårlige arbeidsbetingelser og lange arbeidsdager.
Hva skjer med arbeidslivet og skatteinntektene i samfunnet fremover om denne praksisen fortsetter?
Konsekvensene er mindre skatteinntekter og enda færre til å forsørge befolkningen som i større grad også blir eldre og eldre. Norge har ikke råd til at aldersgruppen 45-60 år ikke bidrar med skatteinntekter! Denne gruppen finnes pr. Dags dato I liten grad på arbeidsledighetsstatistikken, da mange enn så lenge enten lever av sine sluttpakker, eller de starter egen virksomhet som går ”mer eller mindre bra”. Samtidig opererer NAV og SSB med arbeidsledighetsstatistikker som forteller oss at alt er vel, Norge går så det suser, og arbeidsledigheten synker?
Digitalisering i praksis – det er menneskene det handler om!
Det snakkes og skrives mye om Digitalisering. Konferanse etter konferanse har som tema hvilke muligheter og ressurser Norge har, og våre politikere ønsker å forenkle, fornye og effektivisere offentlig sektor.
Virkeligheten i næringslivet slik jeg opplever det er bedriftskulturer som skaper frykt, folk som lukker seg inne og ingen endring skjer! Å skape reell endring tar tid og krever både tålmodighet og åpenhet. Anita Krohn Traaseth skriver om dette i artikkelen under
https://www.obforum.no/lederskap/endringsledelse-er-vanskelig-av-kun-en-arsak-anita-krohn-traaseth
Alle mennesker trenger tilhørighet, følelsen av å være til nytte, og et ønske om å bidra i samfunnet. Nå er vi i ferd med å lage et arbeidsliv basert på kortsiktig tankegang der store befolkningsgrupper faller ut. Dette har Norge ganske enkelt ikke råd til, og vi må tenke helt annerledes. Jeg etterlyser derfor konkrete tiltak for å gi alle de som ikke lenger har jobb mulighet til å bidra for å sikre velferdsstaten for fremtidige generasjoner.
Organisering og belønningssystemer i en digital tid
Vårt arbeidsliv er basert på kollektive ordninger fremforhandlet og tilpasset en helt annen tid. Det er på tide å få nye lover og regler tilpasset den digitale tid, og ikke minst bruke muligheten teknologien gir oss til å se INDIVIDENE med individuelle løsninger!
I dagens norske arbeidsmarked finnes de ”attraktive talenter” tilsynelatende kun i aldersgruppen 25-40 år. Da skal alt skje med prestasjoner på mange arenaer (karriere, familie, barn, trening, osv. Effekten er utslitte småbarnsforeldre med høyt sykefravær.
Team og resultatmålinger – Måling i team gir bedre økonomiske resultater
Jeg snakker mye med unge voksne med mastergrader og høye forventninger til arbeidslivet. De er vant med samarbeid, kunnskapsdeling og lærer akkurat de samme teorier jeg lærte i mine studietid. Så møter de et arbeidsliv som ofte Ikke deler, måler individuelt, og som fremmer egotankegangen for å ”gjøre karriere”. De ber om råd, veiledning og ikke minst dialog og sparring gjennom den erfaring jeg, og min generasjon har, etter 30 års arbeidsliv. Jeg tror et godt tiltak fremover er å sette sammen team som måles felles med bevisst sammensetning på tvers av generasjoner. Mine beste økonomiske resultater ble skapt nettopp gjennom teamarbeid. Ved å gå fra jeg til vi oppnår vi økt kunnskapsdeling og bedre resultater.
Jeg ønsker politikere som legger til rette for at alle vi som altfor tidlig ”er satt på sidelinjen” kan få bidra med vår erfaring, kunnskap og arbeidslyst til å fylle alle de hull som har oppstått gjennom nedskjæringer og nedbemanning. Behovene er der, men vi må få slippe til! Da må vi både ses og høres.
Kontakt meg! 909 86320 eller elisnorabo@gmail.com
linkedin.com/in/elisabeth-nora-bø
Desverre mange korrekte observasjoner. Vi over femti har lang fartstid og hadde jeg vært ung leder for en bedrift uten den aldersgruppen blant mine ansatte , er jeg jeg en enten en naiv leder eller uklok leder. Jeg er selv parkert etter å ha arbeidet siden 1989 i Telecom og IT og opplever en rekrutteringsbransje kun opptatt av om du har de rette tre og firebokstavsforkortelsene på CVen din. En nyutdannet mastergrad student er velutdannet ja, men en med tredve år i arbeidslivet er klok i tillegg.
Gode refleksjoner, Vidar. takk for ditt bidrag! Del det gjerne på LinkedIn og på facebook.
Sanne ord dette ja, er selv 66 modell med snart 20 års erfaring innen IKT sektoren, og som Vidar Sebjørnsen nevner så har jeg både tre og firebokstavsforkortelser på min CV.
Men allerede to ganger har jeg faktisk fått høre det at “Du er for gammel” og “vi vil ha noen i 20 årene som kan stå lengre tid i jobben”, selv innen det offentlige der jeg har lengst fartstid minker det på slike konsulentjobber (Cloud trenden), hos noen er høy kompetanse noe skremmende og høres med en gang dyrt ut og det ønskes ikke, spesielt i offentlige og noen statlige stillinger der de heller vil ansette noen med ferske og eller mangelfulle papirer og null erfaring for å spare penger.
Personlig så frykter jeg en kraftig nedbemanning innenfor IKT på grunn av “innsparinger” og nedbemanninger, ny teknologi skal tas i bruk og man risikerer overflødige konsulenter som må gå nettopp på grunn av denne trenden der alt skal administreres og styres eksternt av.
Det som er det verste jeg opplever er at erfaring og klokskap eller sunn fornuft ikke teller i mange bransjer, her kommer man til kort fordi de som sitter i ledelsen har “rett” og siden de er på toppen så er det bestandig dem som “vet best” så da nytter det svert lite med høyere utdanning, kompetanse og erfaring i tillegg til over 50.