…Og bjellen ringte for Twitter

Ledelsen i Twitter har bare tre valg foran seg. De må ta en beslutning raskt.

TwitterDette blogginnlegget ble publisert først i E24.no. 14.10.2015.

De intense ryktene som har sirkulert de siste dagene har vist seg å være sanne. Twitter annonserte tirsdag 13.oktober en betydelig oppsigelsesrunde: 8 prosent av arbeidsstyrken mister jobben.

For den informerte investoren kommer dette ikke som en overraskelse. Som jeg beskrev i kommentaren ”Tiden renner ut for Twitter”, har selskapet vært ute av kontroll lenge. Nesten 50 oppkjøp, galopperende kostnader og underskudd, en rekke ufokuserte produktlanseringer, urealistiske vekstmål, dalende vekst og brukerengasjement, fallende aksjekurs… Twitter representerer alt går galt når man taper i den nådeløse internettøkonomien. Det blir fort stygt. Til slutt ble det nok. Bjellen ringte for Twitter. Administrerende Direktør Dick Costolo fikk sparken i juni. Han ble erstattet av gründeren i selskapet og Silicon Valley ikon Jack Dorsey, som ikke hadde noe valg enn å gjøre noe drastisk for å berolige både Wall Street og småinvestorene. Aksjekursen gikk umiddelbart 5 prosent opp etter nyheten om oppsigelsene.

Betyr dette at Twitter er på bedrings vei? Kan forbrukere forvente en mer konsistent og attraktiv tjenesteportefølje? Kan aksjonærene sove bedre om natta? Svaret ligger i hva Jack Dorsey har tenkt seg å gjøre med selskapet, og han har egentlig bare tre valg.

Han kan fortsette å la selskapet, forretningsmodellen og den udefinerte strategien fortsette. Dette betyr å fortsette med en historie om eventyrlig vekst og en karusell av stadig nye tjenester, men denne gangen kombinert med sykliske runder med oppsigelser. Dette kan være en veldig fristende utvei for Dorsey. Han er fortsatt samtidig Administrerende Direktør i betalingsselskapet Square, som skal snart børsnoteres og dermed tar en stor del av hans oppmerksomhet. Dette et imidlertid et dristig valg. Enkle operasjonelle kostnadskutt kan etter hvert føre til positive kontantstrømmer, men de kan være kortvarige, særlig dersom oppkjøpsfesten fortsetter. De kan også føre til demoralisering i organisasjonen, enda svakere vekst, annonsørflukt og inntektsfall.

Dorsey kan derimot fokusere på en snuoperasjon i selskapet. Vi vil i så fall se at oppsigelsene fortsetter, men noen avdelinger og initiativer vil bli betydelig mer berørt enn andre. Samtidig vil antall oppkjøp reduseres til de som er konsistente med en mindre og mer målrettet tjenesteportefølje. En klar definert strategi kompatibel med bærekraftig vekst skal også på plass. Vekstraten kan opprettholdes, avhengig av suksessen av nye tjenester som kanskje Periscope, og selskapet kan etter hvert bli profitabelt og klart til å overleveres videre til en ny Administrerende Direktør. Det vil ta tid.

Endelig kan Twitter deles i stykker og/ eller selges til høyeste byder så fort som mulig. Signalene vi vil se, kommer til å være tydelige også. Oppsigelsene vil fortsette, men enten rimelig jevnt fordelt over hele organisasjonen eller brutalt konsentrert på R&D og på alle funksjonene som ikke er essensielle for å kunne å levere kontantstrømmer på kort sikt.

Stadig flere funksjoner vil bli outsourced og bisarre kostnadskuttstiltak vil bli introdusert. Historien om vekst vil styrkes med enda flere tjenester som aldri forlater ”en lovende pilotfase”. Prisene for plassering av annonsene vil senkes for å tiltrekke seg flere annonsører og støtte veksthistorien overfor potensielle kjøpere. Nye partnerskap vil bli annonsert med målet å øke antall brukere. Beskrivelsen av nøkkeltall vil bli klassifisert på nytt. Deler av selskapet kan også bli solgt for å redusere gjelden i balansen, som Standard & Poor’s har klassifisert som ”søppel” .

Twitter har lenge levd et enkelt liv. Investorene har vært tålmodige, beruset med veksthistorier og en massiv pengeflom fra sentralbankene. Nå blir investorene stadig mer selektive. Til og med giganter som Microsoft har blitt tvunget til å rasjonalisere operasjonene sine. Twitter må derfor tilpasse seg en ny virkelighet. Alternativet kan være et salg på billigpris eller slutten på drømmen for Jack Dorsey og selskapet han grunnla for snart 10 år siden.

Internettøkonomi – Survival of the biggest

Mange private og børsnoterte teknologiselskaper er verdt en milliard dollar eller mer, selv om de taper hundrede av millioner hvert eneste år. Jeg diskuterer årsaken til dette fenomenet og veien fremover for disse selskapene i et intervju i Finansavisen publisert 13.6.2015 Les artikkelen her:  FA-Survival-of-the-biggest

 

 

Veien videre for mobilbetaling?

Mobilbetaling har vært en teknologisk mulighet lenge. Likevel betaler vi fortsatt i butikken med plastkort og de fleste aktørene som har operert i Norge har enten blitt kjøpt opp av bankene eller stengt den kommersielle aktiviteten. Jeg bidro til en analyse av fenomenet i en artikkel i Computerworld publisert 9.3.2015.

Nettnøytralitet i respirator

Dette innlegget ble publisert først i Computerworld 26.1.2015.

De fleste som har fulgt opp utviklingen av debatten rundt nettnøytralitet i 2014 vil være enige i at året som er gått har vært meget interessant. Vi startet året med det som vi trodde var et etablert rammeverk både i USA og i Europa og politisk konsensus rundt behovet for modellen. Året endte, derimot, i fullstendig kaos og forvirring.

Allerede i januar vant den amerikanske telekomgiganten Verizon en appell hos ankedomen i Washington DC mot FCC (Federal Communications Commission), som gjorde det regulatoriske rammeverket for nettnøytralitet i USA ulovlig for alle praktiske formål. De facto er nettnøytraliteten i USA per i dags dato død. FCC chairman Tom Wheeler har prøvd å gjenopplive konseptet ved å lansere et kompromissforslag, der tjenesteleverandører kan betale bredbåndsoperatører for såkalte ”fast lanes”. Det betyr at internettselskapene kan betale operatørene for å styre trafikken og få høyere prioritet, med dedikert båndbredde og bedre QoS (Quality of Service).

Idéen har blitt mottatt med skepsis hos internettselskapene (Netflix, Google…), forbrukerne og etter hvert også media. En gruppe politikerne i kongressen har til og med lansert forslaget om ”Title X”. Dette er nok et nytt regulatorisk rammeverk, som prøver å stanse all muligheten for at operatører kan forhandle prioritering av trafikken med internettselskapene. Forslaget begrenser seg ikke til ”access”. Det betyr at peering-avtaler, som fram til nå har blitt ekskludert fra nettnøytralitet-prinsippet, også kan bli rammet av det. Forvirringen er fullstendig.

I Europa ser landskapet helt annerledes ut. Etter noen år med kvasi-religiøs støtte til nettnøytralitet under Neelie Kroes, har politikken gitt etter for den økonomiske realiteten. Som jeg konkluderte i en artikkel for en tid tilbake har nettnøytralitet ikke klart å overleve finanskrisen i kontinentet. Den nye Presidenten i EU kommisjonen, Jean-Claude Junkers, har antydet en mye mer operatør-vennlig politikk framover. Angela Merkel på sin side har gitt sin eksplisitt støtte til en ”fast lanes” internettmodell. Hun mener at innovative tjenester, som telemedisin, er avhengige av prioritert og garantert båndbredde og QoS (Quality of Service). Dette går direkte mot nettnøytralitet prinsippet. I Europa er nettnøytralitet ennå ikke død, men den er alvorlig syk og ligger i respiratoren.

Kjernen i debatten ligger i at båndbredde fortsatt er en knapp ressurs, og at dette har konsekvenser som mange ikke virker til å ville forstå. Det finnes nemlig bare to hovedverktøy for å håndtere knappe ressurser: Markedsbasert prisauksjon eller politisk prioritert tildeling. Nettnøytralitet-prinsippet motarbeider begge to. På den ene siden får ikke operatørene lov til å fritt auksjonere tilgangen til infrastrukturen de eier. Samtidig tør ikke rammeverket å utpeke hvem blant forbrukere, tjenesteleverandører, bedrifter og offentlige etater skal ha bredbåndsressursene prioritert og fordelt først.

I praksis forutsetter nettnøytralitet at bredbånd er en uendelig gode, noe som det fortsatt ikke er. Dermed tvinges aktørene i markedet til å forholde seg til en realitet som ikke eksisterer. Dette, kombinert med en jevn strøm av stimuluspakker og ultra lave renter fra sentralbankene, har ført til en alvorlig sløsing med ressurser. Enorme verdier har blitt overført fra bedrifter med høy verdiskapning (operatører) til internettselskaper som for det meste ikke klarer noe annet enn å blø penger eller i beste fall leverer blodfattige driftsmarginer. Godtroende entreprenører bruker tiden sin og penger fra andre på a skape apps som aldri blir nedlastet. Investorer verden rundt satser på forretningsmodeller uten inngangsbarrierer som raskt fører til nedgående prisspiraler og null marginer. Ukritiske aksjeanalytikere har skiftet fokus fra bunnlinje og kontantstrømmer til verdivurderinger basert på løfter om nærmest ubegrenset vekst. Forbrukere og bedrifter er blitt vant til å betale mindre for innhold og tjenester på internett enn det de egentlig er verdt. And the list goes on.

Følgelig har flere operatører antydet at de kan begrense utrullingen av infrastruktur framover, blant annet pga usikkerheten rundt det regulatoriske rammeverket og muligheten til å forhandle trafikkstyringen med internettselskapene. Analyseselskapet Infonetics spår faktisk en betydelig nedgang i CAPEX for telekomoperatørene de neste årene. Operatørene klarer rett og slett ikke å rettferdiggjøre all investeringen som skulle bli gjort med avkastingen som disse gir til aksjonærene.

Konsekvensen av dette blir at tilgangen til internett blir geografisk ujevn og bredbåndsytelsen suboptimal. Enda verre: Nettnøytralitet har begynt å utvikle seg til en brems for innovasjon. Det finnes nemlig innovative tjenester som optimaliserer utnyttelsen av båndbredden og gir brukerne en bedre QoS, for eksempel ADBA (Advanced Dynamic Bandwidth Allocation). Dessverre vil en streng tolking av nettnøytralitet bety at sånne nye tjenester ikke kan gjøres tilgjengelige. De impliserer nemlig styring av trafikken og prioritering av båndbredde etter tjeneste.

Nettnøytralitet var kanskje et nyttig konsept for 15 år siden. I dag er nettnøytralitet et forstyrrende element basert på feil premisser. Det bidrar til bremsing av infrastrukturutviklingen og forvrenger markedssignalene til internettselskapene, innholdsleverandørene og forbrukerne. Prinsippet har vist seg til å være i utakt med virkeligheten og er en mulig bremsekloss for tjenesteinnovasjon. Det er på tide at vi glemmer nettnøytralitet som ideologi. Vi må akseptere realiteten som den er og være modige nok til å stille oss selv det avgjørende spørsmålet: Hvilken modell vil vi ha for internett framover: Markedsbasert auksjon eller politisk styrt tildeling?

De som husker hvordan det gikk med Sovjetunionen kan lett svare på dette.

 

Defor er Facebook suveren

Dette blogginnlegget ble publisert først i E24 30.1.2015.

Kvartalstallene for Facebook er ute, og de er vanskelig å mislike fra et kommersielt perspektiv . Engasjement blant brukerne har økt med 13% målt i MAU (Monthly Active Users). Omsetningen målt i ARPU (Average Revenue Per User) har også økt med ikke mindre enn 31%. Til tross for flere milliarder dollar brukt på oppkjøp i det siste (Instagram og WhatsApp er de mest kjente tilfellene) hadde Facebook per Q4 11,2 milliarder USD i kontanter og ”marketable securities” og ingen langsiktig gjeld. Alle disse er imponerende tall for et selskap som ble grunnlagt for under 10 år siden.

Enda mer imponerende er det når vi tar i betraktning hvordan alle de andre sosiale medier sliter. Google+ er blitt nesten irrelevant i denne sammenhengen. Twitter blør penger mens ledelsen og gründerne selger seg ned i selskapet. Linkedin balanserer fortsatt på kanten av lønnsomheten. Vekstraketter som Snapchat og Pinterest må fortsatt finne en forretningsmodell som gjør dem til en fornuftig investering. Andre prøver fortsatt å vinne sin plass under sola.

Hva gjør Facebook til en så formidabel konkurrent? Hovedårsaken ligger bak tre faktorer: Nettverkseffekter, skala og en uvanlig smart segmentering. Nettverkseffekter kan kort beskrives som fenomenet som gjør at brukerne opplever et nettverk som stadig mer verdifullt for hvert nytt medlem som blir med i det. Et klassisk eksempel er telefonen. Dette er grunnen hvorfor mobiltelefonselskaper tillater at egne brukere får ringe til abonnenter fra andre mobiloperatører. Nettverkseffekter har også en tendens til å vokse eksponentielt etter å ha nådd en kritisk brukermasse. I tillegg sikrer nettverkseffekter en betraktelig utgangsbarriere. Man forlater vanligvis ikke et etablert nettverk for å gå over til et nytt nettverk som er ”tomt”. Facebook oppnådde sin kritiske kundemasse for lenge siden. Da Google+ prøvde å konkurrere var det altfor sent. Brukerne var alle allerede på Facebook. Brukerne fikk ingen verdi av å bygge opp et nytt nettverk fra bunnen, usikre på om de ville finne de samme kontaktene der eller hvor aktive de var i det nye arena. Per i dag dato er det nesten umulig å konkurrere mot Facebook ”head-on” basert bare på nettverkseffekter.

Konsekvensen av disse nettverkseffektene er blitt en enorm skala som har dratt annonsørene med seg. Visst finnes det andre arenaer å plassere markedsføringspengene på. Imidlertid bør vi huske at vi fortsatt er i transisjonsfasen mellom analog og digital markedsføring. Mens ”math men” tar over etter ”mad men” vil naturlig nok annonsørene satse på de sikreste kortene. Som Google viste for en del år siden, ”Money follows eyeballs”. I dag er det ingen som konsentrerer mer omsettbar oppmerksomhet enn Facebook. Noen mobiloperatører har gått så langt som å tilby gratis databruk for Facebook for å tviholde på kundene sine. Skala betyr alt for dem.

Likevel er en uvanlig smart segmentering det som virkelig skiller Facebook fra andre selskaper, uansett industri. Facebook har rastløst tilpasset seg nye segmenter når de har dukket opp. Imidlertid har selskapet ikke brukt de klassiske demografiske parameterne. Facebook segmenterer helst etter brukermønstre. Da brukerne begynte å svikte online plattformen for å fokusere på mobil skjønte Facebook det raskt (som Google også gjorde og Microsoft ikke turte). Selskapet har lagt ned betydelige ressurser i å tette hullet nye konkurrenter kan komme fra. Facebook har fokusert nådeløst på brukeropplevelsen. De utviklet app’en sin igjen på nativt språk for iOS da HTML5 versjonen viste seg å ikke være god nok. Segmentering etter brukermønstre, kombinert med frykt for disrupsjon, forklarer sannsynligvis også hvorfor Facebook kjøpte Instagram og WhatsApp i fjor. Det samme gjelder beslutningen om å frakoble (”unbundle”) Facebook messenger fra hovedapplikasjonen.

Nettverkseffekter, skala og smart segmentering gjør at Facebook er, per i dags dato, uangripelig som selskap. Bare en sjokkerende og rask endring i markedet eller et regulatorisk grep fra myndighetene kan true selskapets posisjon akkurat nå. Gründere og investorer i sosiale medier bør tenke nøye hvordan de kan bruke de samme elementene i deres favør eller finne andre måter å konkurrere på.

Telekom-tsunami i Norge

Dette blogginnlegget ble publisert først i E24 10.7.2014

Mandag ble det kjent at Telia Sonera har kjøpt opp Tele2 for 4,6 milliarder kroner.

Denne hendelsen kan ikke komme som en overraskelse for de som har fulgt opp telekom-landskapet de siste årene bade i Norge og i Europa. Etter en periode der EU kommisjonen i Brussel har gjort det nesten umulig for europeiske operatører å fusjonere innen landenes grenser har EU kommisjonen begynt å myke opp praksisen. 2. Juli fikk Telefonica godkjenning for oppkjøpet av E-Plus i Tyskland, et av nøkkelmarkedene i EU. Denne hendelsen har blitt tolket både av markedet og analytikerne som startskuddet for en bølge av konsolideringer i Europa.

Denne endringsbølgen har utvilsomt nådd Norge. På under to uker har en rekke hendelser vist at telekom i landet er i ferd med å endres på en dramatisk måte.

  • 25 juni ble det kjent at kabel-og bredbåndsselskapet Get forbereder børsnotering til høsten
  • Samme dag annonserte Telenor at selskapet er åpent for å være en aktiv kjøper av lokale fiberoperatører i Norge
  • Juli kunngjorde Phonero at de hadde kjøpt rivalen Ventelo.
  • Mandag 7. juli kjøpte Telia Sonera konkurrenten Tele2 i Norge

I tillegg har regjeringen varslet at Staten vil selge seg ned i Telenor.

Tilsammen danner dette en tsunami som peker på to tydelige retninger: Konsolidering og aggressiv satsing på skala og vekst.

Hvilke konsekvenser har denne tsunamien for industrien, forbrukerne og investorer?

For industrien kan dette være bare begynnelsen. Den globale trenden peker på fusjon mellom bredbåndsoperatører og mobiloperatører for å dra nytte av operasjonell effektivisering, gjerne på tvers av geografiske grenser. En videre utvikling i Norge der fastbredbåndsoperatører og mobiloperatører fusjoneres er dermed sannsynlig. Flere av de største operatørene i Norge eies dessuten av norske og utenlandske investeringsfond som gjerne vil realisere investeringen sin. Industrien kan altså snart oppleve en enda større konsolideringsgrad, gjerne drevet av utenlandske aktører. Lokale fiberoperatører vil imidlertid oppleve et stadig vanskeligere landskap å konkurrere i. Likevel har disse lokale operatører en betydelig styrke i deres lokale tilværelse og markedskunnskap som i mange tilfeller ikke har vært utnyttet godt nok. Denne kunnskapen kan omsettes til spesialiserte nisjetjenester og rådgiving som kan være vanskelig for større aktører å replisere. Disse operatørene bør altså klargjøre en aktiv strategi for deres virksomhet utover ”wait and see”.

For forbrukerne dreier det seg om kvaliteten på tjenesten og pris. I et modent marked som Norge betyr ikke færre aktører nødvendigvis verre kvalitet på tjenesten eller umiddelbare sjokkpriser, som mange frykter. Når det gjelder bredbåndshastighet og stabilitet i nettet kan vi peke på både USA og land i Asia som Sør-Korea eller Japan. Et mye lavere antall operatører serverer flere titals (hvis ikke hundre) millioner kunder. Skalafordelene har gitt dem mulighet til å investere mer og fortere enn generelt i Europa. Forbrukerne i disse landene har tilgang til betraktelig høyere hastigheter og penetrasjon både på fast og mobilt bredbånd.

At sluttbrukerprisen vil øke med færre aktører i Norge er mulig, men et prissjokk er nærmest utelukket fordi markedet i Norge er igjen veldig modent. Å skaffe seg kunder gjennom oppkjøp blir stadig dyrere. Oppkjøpet av Tele2 er et godt eksempel. Målt i omsetning per kunde (ARPU) har Telia Sonera betalt 25% mer for hver kunde i Tele2 enn for kundene i Chess fr 9 år siden.. Hver eneste nye kunde er altså meget dyrebar. ”Churn” (kundetap) vil uten tvil bli et av de viktigste nøkkeltallene for selskapet framover. Prisene kan ikke øke så mye at markedet blir attraktivt nok for nye aktører, som uten tvil vil prøve å stjele markedsandeler ved å konkurrere på pris. Post- og Teletilsynet vil dessuten mest sannsynligvis tvinge den kombinerte operatøren Telia Sonera/ Tele2 til å kvitte seg med en del aktiva eller datterselskaper for å godkjenne fusjonen.

For investorer er denne norske tsunamien bare gode nyheter. En industriell satsing på oppkjøp, skala og vekst er ingredienser som tradisjonelt fører til høyere aksjekurs. Sett fra dette perspektivet har Get valgt et utmerket tidspunkt for en potensiell børsnotering. Samme gjelder nedsalget av Staten i Telenor. Små og lokale aktører, både på fastbredbånd og mobil, har nå fra sin side en gylden mulighet til å realisere verdiene sine, som kanskje ikke vil forekomme igjen. Syret i disse selskapene bør se på denne muligheten på alvor og være forberedt med en salgs-side strategi og en ekstern verdivurdering som utgangspunkt for forhandlinger.